Når må arbeidsgiver betale lønn for reisetid?

Skrevet av advokat Vegard Langeland Hagen

 
Reisetid til og fra arbeidsstedet faller i utgangspunktet utenfor arbeidsmiljølovens definisjon på arbeidstid. Forarbeidene legger til grunn at reisetid i forbindelse med arbeid lengre unna arbeidsstedet ikke vil være arbeidstid, med mindre arbeidstaker må «sies å stå til arbeidsgivers disposisjon», jf. definisjonen i aml. § 10-1.
 
I kjølvannet av Tyco-dommen i EU-domstolen (les vår artikkel om dommen her) der det ble konkludert med at reisetid kunne være arbeidstid kom det opp flere saker også i Norge vedrørende grensene for når reisetid anses som arbeidstid. En av disse sakene ble avgjort i Høyesterett tidligere i år (Polititjenestemannsdommen, HR 2018-1036-A).

 
Staten ble frifunnet i tingretten og lagmannsretten (etter å ha akseptert deler av kravet for lagmannsretten). Polititjenestemannen anket deretter saken inn for Høyesterett. Som ledd i saksforberedelsen besluttet Høyesterett å stille EFTA-domstolen spørsmål om reisetiden lå innenfor arbeidstidsbegrepet i EUs arbeidstidsdirektiv (2003/88/EF). EFTA-domstolen besvarte ja på dette:
EFTA-domstolen avga 27. november 2017 rådgivende uttalelse [E-19/16]​1 med slik slutning:
 
1.    Den nødvendige tid som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid for en arbeidstaker som den ankende part til og/eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør 'arbeidstid' etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF.
 
2.    Det kreves ingen vurdering av intensitet av den mengde arbeid som utføres på reisen.
 
3.    Hvor ofte slike reiser finner sted, er uvesentlig med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested.»
 
 
Høyesterett så ingen særlige grunner til å fravike EFTA-domstolens direktivforståelse.
 
Som i Tyco-dommen ble det også lagt til grunn i Høyesterett at reisetid er enten hviletid eller arbeidstid – begrepene er gjensidig utelukkende. Videre ble det lagt til grunn at det ikke er noe prinsipielt skille mellom ansatte med fast oppmøtested og de uten (Tyco).
 
Høyesterett foretok deretter en inndeling av vurderingen i tre elementer basert på EFTA-domstolens uttalelser:
 
1.     Utfører arbeidstaker sine arbeidsoppgaver eller plikter i arbeidsforholdet under reisen?
 
En reise gjennomført av en arbeidstaker for å utføre oppgaver pålagt av arbeidsgiver utenom sitt vanlige oppmøtested, ble ansett som en nødvendig og vesentlig forutsetning for utførelsen av arbeidsoppgavene, som tilsa at reisetiden var arbeidstid.
 
2.     Står arbeidstaker til disposisjon for arbeidsgiver under reisen?
 
Her tas som utgangspunkt at arbeidstakeren må være i en situasjon der han er rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren. Selv om arbeidstaker har fleksibilitet i forhold til valg av transportmåte og reiserute vil dette ikke være avgjørende, så lenge han er forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser, arbeidsgiver kan velge å avlyse, endre eller legge til oppdrag. I en slik situasjon står ikke arbeidstaker fritt til å beskjeftige seg med egne interesser og står dermed til arbeidsgivers disposisjon (jf. Tyco 39)
 
3.     Arbeider arbeidstakeren under reisen?
 
Statens anførsel om at arbeidstid forutsetter aktivt arbeid ble avvist av EFTA-domstolen. Nødvendig reisetid ble ansett som en integrert del av arbeidet, og utgjør dermed arbeid i direktivets forstand. Det stilles heller ingen krav til intensiteten i arbeidet som skal utføres. Som påpekt av EFTA-domstolen 
 
Oppsummering:

Høyesterett har lagt EFTA-domstolens uttalelse til grunn slik at reisetid til og fra arbeidet utenom vanlig oppmøtested inngår i arbeidstiden dersom arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver under reisen. En argumentasjon basert på Tyco-dommen om at reisetid bare inngår i arbeidstiden dersom arbeidstaker ikke har fast oppmøtested er ikke lenger holdbar.
 
Faktum er spesielt i denne saken, ved at polititjenestemenn står til disposisjon for arbeidsgiver under reise i en helt annen grad enn arbeidstakere flest. Polititjenestemannen var i kontakt med operasjonssentralen via mobil og samband, og hadde våpen i bilen. Han inngikk i en utrykningsenhet for væpnede aksjoner og eskorteoppdrag, og måtte da være tilgjengelig og påregne beordring til andre oppdrag uten varsel under reise. Også andre arbeidstakere står til disposisjon under reise, men ofte har ikke dette annen realitet enn at de kan nås pr. mobil. Ut fra EFTA-domstolens uttalelse vil dette imidlertid ikke spille noen rolle; det stilles ingen krav til intensiteten i arbeidet som utføres under reise. Det avgjørende kriteriet etter EFTA-domstolens uttalelse er om arbeidstaker er underlagt arbeidsgivers instrukser, herunder om arbeidsgiver kan velge å avlyse, endre eller legge til oppdrag under reisen.
 
Jeg kan ikke se at dette stiller seg prinsipielt annerledes for polititjenestemenn på reise enn når han er på vei til og fra lensmannskontoret. De er uansett underlagt beordring. Det underliggende reelle hensynet at arbeidstakere får godtgjørelse for lang reisevei for oppmøte utenfor arbeidsstedet er uten betydning. Direktivet regulerer ikke spørsmålet om godtgjørelse, dette er fortsatt overlatt til nasjonal rett. 
 
Arbeidstaker kan for så vidt selv styre hvor langt han bosetter seg unna sitt faste arbeidssted, mens han ikke har kontroll på dette når man beordres til oppmøte et annet sted. Utover dette er det imidlertid vanskelig å se at vernehensynene i arbeidstidsbestemmelsene slår til i større grad ved reise til annet oppmøtested enn til det normale arbeidsstedet.
 
 
Anbefaling:
Det er forskjellige oppfatninger om hvor bredt nedslagsfelt dommen vil ha i forhold til reisetid i andre yrkesgrupper.
 
Etter vår oppfatning vil arbeidsgivere kunne foreta to grep for å unngå full betaling for ansattes reisetid.
 
1)   Regulere i arbeidsavtalene at arbeidsgiver ikke har instruksjonsmyndighet før arbeidstakers oppmøte på arbeidsstedet.
 
2)   Avtale kompensasjon for reisetid.
 
I motsatt løper man en risiko for at all reisetid der arbeidsgiver har mulighet til å kontakte og omdirigere arbeidstakere skal regnes som arbeidstid med ordinær lønn.
 
 
 
   
Vegard

Langeland Hagen

Partner

Tlf.: 21 95 80 00


Mobil: 930 50 397


Epost: vlh@hulaas.no
 
 
Advokatfirmaet Hulaas og HCA Revisjon og rådgivning er samlokaliserte på Solli plass i Oslo, og har et bredt samarbeid. Vi har også samarbeid om felles publisering av aktuelle artikler med relevans for begge firmaer.

 

Advokatfirmaet Hulaas AS
Avdeling Moss
Henrich Gernersgt. 11
Postboks 193, 1501 Moss
Tlf. 69 24 38 50
post@hulaas.no

Advokatfirmaet Hulaas AS
Avdeling Oslo
Henrik Ibsens gate 60C
0255 Oslo
Tlf. 21 95 80 00

 

 


 Søk